Storfe

Storfe er drøvtyggere som har fire mager: Løpen, bladmage, nettmage og vom. Hos nyfødte drøvtyggere er ikke alle magene ferdig utviklet, så kalven fungerer til å begynne med som et enmaget dyr , og fordøyer melk på samme måte som oss. De er ikke i stand til å nyttiggjøre seg gress, silo eller høy fullt ut, og må derfor ha melk. De unge kalvene venner seg gradvis til andre fòrslag og blir drøvtyggere. I denne perioden må de omgås eldre storfe, for å få i seg mikroorganismer fra eldre storfe, slik at fòrmagene kan utvikles.

Fòret til ungdyr og voksne kuer er i hovedsak ferskt gress, surfòr, høy, halm, rotvekster og kraftfòr. Kraftfôret består av en blanding av ulike kornslag og mineraler.

Dyrene i ulike aldersgrupper og produksjoner må få dekket behovet for energi, protein og andre stoffer. Det er ulike krav til hvor mye dyret skal spise og vokse, ut fra kjønn og om dyret skal bli melkeku eller ammeku. Når kua kalver, legges fòringsstrategien opp ut i fra hvor mye man forventer at kua kommer til å melke. Målet er ei sunn og frisk ku som produserer melk med riktig innhold av fett og protein. Når ei ammeku kalver, må fòringen ivareta både kua og kalven.

Tilstedeværelse og godt stell er en forutsetning for at dyrene skal trives. Sammenhengen mellom produksjon og stellemåte er dokumentert i flere undersøkelser, og viser at positiv håndtering gir positive utslag i velferd og produksjon. En viktig faktor er å sosialisere kalvene på mennesker, ved for eksempel å gå inn i kalvebingen daglig. Storfe er lette å prege i sitt første halve leveår, særlig i tiden omkring adskillelse fra moren og ved avvenning fra melk. Dyr som er godt tilvendt mennesker er tryggere å stelle, og de opplever bedre trivsel, noe som igjen gir økt produksjon. Stellet i en melkebesetning består av fòring, melking og renhold, samt noe vedlikehold, helsearbeid og innrapportering av helse- og produksjonsdata. Stellet i kjøttfebesetningene består av mye av det samme, men dyrene melkes ikke.